Vi er nå en del av Isobar. Besøk oss på www.isobar.no

Vre tjenster gjr din bedrift i stand til bli en del av den nye mediehverdagen!

Innlegg tagget med ‘veileder’:

Det som mangler i “Veileder i sosiale medier for forvaltningen”

Skrevet av den 22. november.

For et par uker siden lanserte Difi den offentlige “Veileder i sosiale medier for forvaltningen” i et frokostmøte på Litteraturhuset i Oslo. Nå har jeg omsider tid til å reflektere litt rundt den også.

Faksimile av veilederen

Faksimile av veilederen

Først og fremst: Jeg er veldig glad for at Difi lager dette hjelpedokumentet. At jeg mener at det offentlige bør være til stede i sosiale medier, kommer neppe som noen overraskelse for den som har fulgt Sermo-bloggen en stund. Som borger bryr jeg meg om å ha en stat som kommuniserer med meg på mine premisser.

Viktig hjelp

Derfor er veilederen viktig og riktig; den bygger trygghet rundt det å tørre å være til stede på plattformer der brukerne, ikke etaten, har kontrollen. Veilederen er god fordi den formidler en positiv grunnholdning til de sosiale mediene og gir eksempler på kommuner, fylker, statlige organer og departementer som tør og prøver.

Den gir refleksjonsgrunnlag for noe mange synes er vanskelig, for eksempel det noe diffuse skillet mellom privatliv og offentlig sfære på nettet. Personvern og informasjonssikkerhet problematiseres. Arkivlov og offentlighetslov berøres. De vanskelige lovmessige spørsmålene behandles. Og det oppmuntres til å gi dem som skal kommunisere i sosiale medier relativt frie tøyler.

Så jeg gjentar meg selv, bare i tilfelle noen ikke hørte det i sted: Jeg liker at denne veilederen finnes. Og jeg mener det er veldig mye bra i den.

To viktige mangler

Men det er to (for meg) ganske åpenbare mangler ved veilederen. Og jeg håper Difi eller annen passende etat føler seg kallet og kommer på banen for å rette på det:

1) Behovet for å være profesjonell

Veilederen er lagt opp for å ikke skremme noen etater fra å prøve seg i sosiale medier. Og det er kanskje lurt. Dessverre er jeg redd staten gjør seg selv en bjørnetjeneste når Difi anbefaler å prøve og feile seg fram heller enn å vente til etaten har en klar strategi.

Hvorfor? Fordi befolkningen nå begynner å være så vant til å bli kommunisert med gjennom sosiale medier at toleransen for dårlig gjennomføring er vesentlig lavere enn for et år siden. Halve Twitter-Norge sitter klare til å peke nese til dem som driter seg ut. Det holder ikke bare å være i sosiale medier, man må mestre tilværelsen også.

Misforstå meg rett: Jeg tror ikke en offentlig aktør må være 100% fullbefaren før man oppretter en side på Facebook, en blogg, en Twitter-konto eller hva det nå måtte være. Men et minstekrav bør være at man kjenner sjangerkonvensjonene i den aktuelle kanalen. I tillegg er det greit med en plan for hvordan man redigerer sin arena, hvem som betjener den – og ikke minst: Hvordan man fyller den med interessant innhold.

2) Å bli valgt av publikum

Spørsmålet om innhold leder an til det jeg mener er den andre store mangelen ved veilederen: Den jobber så hardt med å avdramatisere sosiale medier overfor motvillige byråkrater at den glemmer publikum. Borgerne. Som de altså skal kommunisere med. Staten, det er oss.

Dessverre sitter ikke folk klare med “liker”-knappen og venter på å få lov til kommunisere med Landbruks- og matdepartementet på Facebook. Eller på å få høre hva Finnmark Fylkeskommune har å si på Twitter. Hvis vi skal like siden, se YouTube-filmen eller kommunisere på Twitter, må det jo være fordi vi ser en verdi i det. Da holder det ikke med en slags forlenget pressemeldingstjeneste.

Neste skritt i offenlig engasjement i sosiale medier må derfor bli en skole i kunsten å engasjere. Å henvende seg til borgerne på en måte som gjør at de skjønner at det offentlige driver med relevante ting. Slik renovasjonsetaten i Oslo har gjort, for eksempel. Det er neppe så  mange som brenner etter å “like” renovasjonsetaten. Kildesorteringsprosjektet, derimot, klarer vi osloboere fint å se at er relevant og interessant.

Veien videre

Så for all del, jeg mener veilederen i sosiale medier for forvaltningen har veldig mye bra for seg. Og det er viktig at den oppmuntrer til bruk av sosiale medier som noe positivt for det offentlige. Jeg er bare redd for at denne “slik lykkes du”-diskusjonen får for liten plass – og at det igjen fører til desillusjonerte offentlige kommunikatører som ikke umiddelbart ser nytteeffekten når de prøver seg i sosiale medier. Kanskje må de rett og slett knekke språk- og engasjementskoden først.

(Disclaimer: Både Landbruks- og matdepartementet og Finnmark Fylkeskommune har brukt meg som rådgiver/kursholder. De er fullstendig klare over hva jeg mener om henvendelsesformen deres i sosiale medier hittil. Derfor tør jeg også bruke dem som eksempel. Og forresten er jeg nevnt som bidragsyter i veilederen fra Difi også, bare så det er klart.)


4 Kommentarer

Krisetjeneste på Facebook – om anonymitet og selvmordsforebygging i sosiale medier

Skrevet av den 15. september.

Gjesteblogg fra Kåre Dag Mangersnes, fungerende generalsekretær i Kirkens SOS.

Kåre Dag Mangersnes

Kirkens SOS har vært Norges største krisetjeneste på telefon gjennom 30 år. De siste årene har vi også kunnet tilby en meldingstjeneste på nett hvor innskrivere får svar innen 24 timer, og i september i år har vi også lansert en helt ny chat-tjeneste. Med andre ord er vi ikke fremmed for å ta i bruk de mulighetene internett gir.

Facebook er nå så stort i Norge at det er umulig å ignorere når man som organisasjon jobber med å synliggjøre seg selv. På tross av dette har Kirkens SOS lenge vært skeptiske til å opprette en offisiell side på Facebook.

Det er kanskje vanskelig å forstå i en verden der ”alle” er på Facebook, men for Kirkens SOS utfordres to av våre kjerneverdier ved å være til stede i sosiale medier: Anonymiteten og det selvmordsforebyggende fokuset i tjenesten vår. Med andre ord så møter vi utfordringer de færreste andre organisasjoner trenger å tenke over når det gjelder Facebook.

Men etter en grundig tankeprosess i organisasjonen har Kirkens SOS likevel endelig fått en egen side på Facebook. Og vi deler gjerne noen av de tankene vi har gjort oss i denne prosessen med andre som er interessert i sosiale medier og etikk!

Anonymitet

Hvordan bevarer man anonymiteten i tjenesten på et sted der de fleste er til stede med fullt navn, og ikke bruker alias eller nick? De som ringer til oss eller skriver til oss kan ”like” oss, og komme med kommentarer. I utgangspunktet er vi glade for tilbakemeldinger, både ros og ris, men vi er bekymret for at noen kan komme til å eksponere seg selv på en måte som er uheldig på vår Facebook-side.

Vi er selvsagt tilhengere av større åpenhet om psykisk helse, samtidig som eksponering av personlige historier kan være en belastning som er større enn personen som legger det ut selv er klar over.

En ekstra utfordring med hensyn til anonymitet er risikoen for gjenkjennelse mellom innringer og frivillig. Kirkens SOS er basert på frivillighet, og vi har flere enn 1.000 frivillige medarbeidere som betjener krisetjenesten. Disse skal være anonyme overfor innringerne. Både innringere, innskrivere og frivillige kan bli tilhengere og kommentere på siden vår. Hvor mye informasjon skal til før vi risikerer at noen gjenkjenner elementer fra en samtale de har hatt?

Anonymiteten i tjenesten er en av våre viktigste verdier. Derfor er det viktig at folk ikke kommer med for mye personlig informasjon på våre sider. Det er også viktig at for eksempel vakttider og annen intern informasjon ikke spres på Facebook. Hvordan forhindre dette?

Selvmordsforebygging

Den andre hovedutfordringen vår er av mer faglig karakter. Hva om noen skriver om selvmord på vår side? Omtale av selvmordsmetoder kan øke risikoen for at noen gjennomfører selvmord. Beskrivelser av selvmord som en løsning på et tilsynelatende uoverstigelig problem kan også føre til at handlingen fremstår som mer akseptabel.

Siden man ikke kan forhåndsredigere det som blir skrevet på Facebook, kan vi risikere at det kommer budskap på siden vår som er uheldige for dem som strever med selvmordstanker – og som blir lest av andre før vi rekker å fjerne det. Holder det at vi fjerner det? Eller bør vi også foreta oss noe mer overfor folk som legger igjen meldinger om selvmord?

I informasjonsfeltet på forsiden oppfordrer vi de som trenger noen å snakke med til å ringe oss eller skrive en melding. Har vi da gjort nok?

Åpenhet

På tross av utfordringene som Facebook representerer; når vi først har laget en side på Facebook ønsker vi å være til stede på mediets egne premisser. Facebook er et åpent forum, og da må vi også være åpne. Hva kan vi akseptere av innlegg og hva kan vi ikke akseptere?

Vi har forsøkt å imøtegå de nevnte utfordringene ved å presisere på forsiden at ”Denne siden er ikke et alternativ til vår krisetelefon eller meldingstjeneste over internett”. I informasjonsfeltet har vi også skrevet at: ”Innlegg på denne siden av privat eller støtende karakter vil bli fjernet uten varsel”. Men kan dette føre til at folk vegrer seg for å skrive på veggen vår? Vi ønsker jo at folk skal føle seg komfortable med å være aktive på siden vår.

Foreløpig har vi ikke sett oss nødt til å fjerne innlegg på veggen. Men vi har per i dag bare rett i underkant av 500 tilhengere. Vi jobber kontinuerlig for å skaffe flere tilhengere av siden gjennom vårt nettverk. Flere tilhengere vil også øke risikoen for at noen skriver noe som setter anonymitet eller selvmordsforebygging i fare. Vi ser derfor ikke bort fra at vi i fremtiden vil måtte fjerne innlegg på bakgrunn av slike vurderinger.

Retningslinjer

I løpet av tankeprosessen vi var gjennom før vi opprettet siden vår på Facebook, lagde vi et sett med retningslinjer som vi håper skal hjelpe oss dersom vanskelige situasjoner oppstår. Et konkret eksempel fra disse er problemstillingen i avsnittet om dersom noen beskriver selvmordstanker på vår Facebook-side, skal vi foreta oss noe mer enn å fjerne innlegget?

Her har vi kommet fram til at dersom noen beskriver konkrete selvmordstanker og det er mulig å sende vedkommende en melding, vil vi sende en kort oppfordring om å ringe oss eller skrive en SOS-melding. Dette er bare ett eksempel på mange kjøreregler vi har satt opp for å håndtere potensielle utfordringer. Vi tror ikke at vi har klart å dekke alle tenkelige situasjoner som kan oppstå, men vi ønsker å stake ut en retning for hvordan Facebook skal se ut for Kirkens SOS.

Nye utfordringer vi ikke hadde tenkt på har alt dukket opp: Blir vi for interne? Hvordan kan vi unngå det? Kanskje er temaer som psykisk helse og selvmord fortsatt så tabu at folk vil synes det er problematisk eller stigmatiserende å blir tilhengere av Kirkens SOS’ side? Hvordan kan vi bidra til å senke terskelen?

Om den formen vi har valgt på Facebook er noe folk vil like, vet vi foreløpig lite om. Men hvis du liker oss og er med og skaper aktivitet på siden vår, så lover vi at du skal bli tatt godt i mot!

Fakta om Kirkens SOS:

  • Kirkens SOS er Norges største døgnåpne krisetjeneste på telefon og på internett
  • Kirkens SOS ønsker å fremme livsmot og håp i møte med mennesker i følelsesmessige og eksistensielle kriser
  • Kirkens SOS er et selvmordsforebyggende tiltak
  • Les mer på www.kirkens-sos.no

Disclaimer: Sermo jobber ikke med Kirkens SOS, vi er bare imponerte over refleksjonene de har gjort rundt bruken av Facebook.


Ingen Kommentarer

Svenskenes datatilsyn gir råd om Facebook

Skrevet av den 7. september.

Offentlig sektor er på full fart inn i sosiale medier. I forrige uke dukket Oslo kommune opp med betablogg, og kommunen er bare en av mange etater og instanser som nå utforsker om kommunikasjonen kan bli bedre med dialogbaserte verktøy.

Stoppskilt

Foto: James Emery på Flickr/CC-BY-2.0

Difis veileder for bruk av sosiale medier i forvaltningen er en indikasjon på at mange i offentlig sektor er usikre på sosiale medier og føler at de trenger hjelp. I dag har den svenske Datainspektionen lansert et nytt hjelpedokument: Personvern på Facebook.

Rydder opp i misforståelser

I veilederen går Datainspektionen gjennom de viktigste fallgruvene:

  • Hvilke regler som er satt i landets personopplysningslov
  • Hvem er ansvarlig for personopplysninger som blir publisert på Facebook, blogger og Twitter?
  • Hvilke personopplysninger har vi og har vi ikke lov til å publisere?
  • Hvordan organisasjonen plikter å informere om personvern i sosiale medier.

Jeg tror Datainspektionen er inne på noe riktig og viktig her. Personvern og det å ta vare på sensitive opplysninger er vanskelige greier. Offentlig sektor kommuniserer med brukerne på områder som er særlig utsatt hva angår personopplysninger, for eksempel barnehage/skole, eldreomsorg, barnevern, helse og psykiatri. Samtidig vil det å åpne opp for kommunikasjon med brukene på Facebook, det mest brukte sosiale mediet, kunne være et skritt på veien for å oppfylle kravet om åpenhet og inkludering av brukerne i statens kommunikasjonspolitikk.

Datatilsynet er viktig

Det norske Datatilsynet gjør en viktig jobb for å gjøre nordmenn mer bevisste på personvernet sitt. Slettmeg.no er en viktig tjeneste for den enkelte bruker som opplever at personopplysninger, bilder eller informasjon havner på uønskede steder på Internett.

Noen tilsvarende veiledning til offentlig sektor i arbeidet med sosiale medier, klarer jeg imidlertid ikke å finne på nettsidene til Datatilsynet. Nå tar jeg høyde for at siden for kommune, fylke og stat kanskje ikke er oppdatert eller hundre prosent enkle å finne fram på. Kanskje er dette også tema på ulike kurs tilsynet tilbyr det offentlige. Eller kanskje er jeg skikkelig dårlig til å leite på nett.

Norge bør komme etter

Men en slik veileder fra Datatilsynet til offentlige etater som begir seg ut i sosiale medier, tror jeg ville være et godt verktøy. For det første kan det gjøre personvernansvarlige og IT-sjefer med medgjørlige for kommunikasjonsavdelingene, som dermed kan oppfylle intensjonen i kommunikasjonspolitikken. I tillegg kan det sikre at sensitive opplysninger ikke havner på gale hender – noe det offentlige selvsagt ønsker å unngå. Og det kan gjøre kommunikatører modige nok til å kaste seg ut i det uten å være for redde for å gjøre feil.

Jeg heier på svenskene og håper norske datatilsynskolleger hiver seg rundt og koker sammen noe liknende!

(Men fortsatt er det meg en gåte hvorfor Datainspektionen tilsynelatende bare har gjort hjelpedokumentet tilgjengelig i PDF-format. Jaja, noe må vi jo ha å klage på!)

(Foto: James Emery på Flickr/CC-BY-2.0)

3 Kommentarer

Staten anbefaler sosiale medier til offentlig sektor

Skrevet av den 24. august.

Difi lanserte i dag sin veileder for bruk av sosiale medier i forvaltningen. Dette er ikke et dokument som forteller de ulike enhetene innen byråkratiet hvordan de skal ta i bruk sosiale medier, men en anbefaling om at de bør se på mulighetene som finnes i nettsamtalen.

Skjermdump fra www.difi.no/sosiale-medier

Veilederen er nå i beta, det vil si at du og jeg kan komme med tilbakemeldinger fram til 23. september. Den endelige versjonen kommer dermed rundt 1. oktober i år. Jeg håper mange, mange tar seg tid til å lese, tenke og kommentere. Dette er et spørsmål om hvordan staten best kan kommunisere på en moderne måte for å skape et best mulig samfunn for deg og meg. Dessuten er det gledelig med tanke på statens kommunikasjonspolitikk at Difi faktisk ber om innspill fra publikum.

Før jeg kommenterer innholdet i veilederen, bør jeg gjøre oppmerksom på at jeg har vært involvert i Difis forarbeid til veilederen, og dermed neppe kan sies å være aldeles objektiv. Sermo-bloggen er også på listen over anbefalte lenker fra Difis side. Dessuten har jeg bare fått tatt en kjapp kikk på veilederen, så det kan tenkes at det kommer flere tanker fra meg når jeg har fått fordøyd innholdet litt.

Dette liker jeg ved veilederen:

  • Den gir en klar anbefaling om at sosiale medier er noe en offentlig etat bør vurdere å bruke.
  • Veilederen gir en innføring i hva sosiale medier er. Dette kan hjelpe etater og ledere som er i tvil om de tør å prøve. Å bygge trygghet rundt nye kommunikasjonskanaler er viktig.
  • Den er positiv og gir en innføring i hva de ulike kanalene kan brukes til.
  • Difi anbefaler alle virksomheter å tenke gjennom mulige fallgruver og vurdere om man trenger interne retningslinjer for sosiale medier. I tillegg forteller den hvilke elementer en policy eventuelt bør inneholde.
  • Etatene anbefales ikke å legge seg helt i brukernes hender, men å styre forventninger og gi klar beskjed om hvor tilgjengelig virksomheten klarer å være. Erfaring antyder at mange i offentlig sektor er livredde for å påta seg for mye arbeid og for å være nødt til å være tilgjengelig hele tiden. Derfor tør de heller ikke begynne å bruke sosiale medier. Så redd trenger man faktisk ikke å være.
  • Den behandler relevante spørsmål knyttet til offentlighet og arkivlovgivning.

Her ser jeg forbedringspotensial

  • Veilederen bør inneholde en klar anbefaling om å ta i bruk lytteverktøy for å orientere seg i samtalen på nettet. Det står at saksbehandlere, utredere og kommunikatører kan ha nytte av nettsamtalen, men hovedvekten er på å spre informasjon til befolkningen. Det er vel så viktig for offentlig sektor å bruke nettet for å gjøre seg kjent med hva som skrives og menes fra før. Jeg liker mantraet “klar melding inn” – det lærte jeg av Trond Viggo da han var barneombud i oppveksten.
  • Difi gir få råd om hvordan det man finner ut og erfarer gjennom sosiale medier kan blandes inn i byråkratiets daglige arbeid. Jeg tror det er viktig å se på sosiale medier som en ressurs for byråkratiet, ikke som enda en kanal å kommunisere i. Kollega Thomas har skrevet om hvordan vi tenker at utredningsarbeid kan gjøres bedre med sosiale medier, og det finnes sikkert andre gode ideer der ute.

Men viktigst: Gratulerer til Difi med god prosess så langt. Måtte innspillene bli mange og gjennomtenkte!


5 Kommentarer

Sosiale medier i staten – de trenger din hjelp!

Skrevet av den 11. mai.

Vi heier på alle initiativer der offentlig sektor viser at de vil bruke sosiale medier på en god måte for befolkningen og demokratiet. Jeg har tidligere blogget om spesielle utfordringer for det offentlige når det gjelder en policy for sosiale medier. Og fortsatt er det mange som famler. Senest i går stengte Halden kommune for bruk av Facebook for de ansatte.

Dette tar tydeligvis Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT, på alvor. De er i ferd med å utvikle en veileder for det offentlige i sosiale medier. Og nå ber de om innspill fra alle oss! Har du noen råd eller tips til staten og forvaltningen for hvordan deres ansatte kan ta i bruk sosiale medier til beste for oss alle? Hva må de tenke på? Er det i det hele tatt en grunn til å bruke sosiale medier? Gi dem innspill på den brennferske bloggen deres!

Personlig gleder det meg stort at forvaltningen åpner opp så tidlig i denne prosessen. Vanligvis blir ikke arbeidet med retningslinjer offentliggjort før prosessen er ferdig (her må vi nevne Bærum Beta som et hederlig unntak). Derfor håper jeg mange der ute vrir hjernene sine og hjelper dem til å bli best mulig.


4 Kommentarer