VŒre tjenster gj¿r din bedrift i stand til Œ bli en del av den nye mediehverdagen!

Debatten om åpenhet i kommunikasjonsbransjen er nøyaktig den samme som da jeg entret denne bransjen for 12 år siden. Bransjen har endret seg. Debatten har ikke det. Fortsatt synes vi fryktelig synd på oss selv, og det er alle andres feil at oppfattelsen om bransjen vår er så sprikende og negativ. La oss komme ut av forsvarposisjonen vi er i nå, ta ballen, og få med hele laget i angrep.

Foto: KG Sand Soccer/Flickr.com/CC-BY-2.0

I gÃ¥r var jeg pÃ¥ en debatt om Ã¥penhet i kommunikasjonsbransen pÃ¥ HÃ¥ndverkeren i Oslo. Alle tungvekterne fra byrÃ¥siden var tilstede, mange kommunikasjonssjefer og direktører var der, mediefolk fulgte nøye med. Og i panelet satt de høye og mørke herrer – Per Høiby fra First House, Lars Erik Grøntun fra Gambit Hill & Knowlton, Frank Aarebrot – professor ved UiB, Per Valebrokk – ansvarlig redaktør i E24 og Trond Bentestuen – konserndirektør i DnB NOR. I hele forsamlingen var jeg den eneste uten dress (kvinnene medregnet). Det var som Ã¥ komme inn i frimurerlosjen! Det preger debatten.

Med Drillo som ledestjerne

Hvis motstanden er stor nok, vil vi vinne hvis vi legger alle mann i forsvar og tar vare pÃ¥ de to sjansene vi fÃ¥r i hele kampen. En genierklært taktikk som kan fungere hvis motstanderen er vesentlig bedre enn oss selv. Kommunikasjonsbransjen, og da spesielt de store PR-byrÃ¥ene og oppsiktsvekkende nok NIR (Norske informasjonsrÃ¥dgivere) – min interesseorganisasjon, har tydeligvis vurdert at motstaderen her er sÃ¥ mye bedre enn oss at vi mÃ¥ legge oss i forsvar og hÃ¥pe at hvis vi gjør det lenge nok, vil vi vinne til slutt. Det er bare det at vi som bransje overvurderer motstanderen vÃ¥r.

Dette er en kamp vi må føre. Vi er ikke gode på det tydeligvis, men vi er helt nødt. Vi spiller ikke mot Spania her, noe man skulle få inntrykk av. Vi spiller mot San Marino, eller i beste fall Island. Taktikken må legges om, trenes på og utføres kontinuerlig. Dette er en kamp vi bare kan vinne hvis vi har ballen mest!

Déja vu

Jeg fikk ordentlig déja vu der jeg satt og hørte pÃ¥ det ene argumentet etter det andre om hvordan vi  er offeret her. Vi er indignerte, sÃ¥ret og all skyts mot oss er utimelig. Hvis de – hvem nÃ¥ det skal være – skal ta oss, sÃ¥ mÃ¥ de jo ta alle de andre som rÃ¥dgir eller yter press i en samfunnsdebatt ogsÃ¥.

En god læresetning er vel Ã¥ ta tak i seg selv først. Start with the man in the mirror (oh yeah). Denne debatten var nøyaktig den samme som da jeg entret denne bransjen for 12 Ã¥r siden. Bransjen har endret seg. Debatten har ikke det. “Vi” synes fortsatt synd pÃ¥ oss selv, og det er alle andres feil at oppfattelsen om bransjen vÃ¥r er sÃ¥ sprikende og negativ. Heldigvis kom det krydrede meldinger fra salen som sammenliknet panelet med statlige og kommunale sjefer fra 80-tallet.

Ã…penhet – en businessmodell

Per Valebrokk, Trond Bentestuen og flere i salen ga ordet for at åpenhet jo er den aller beste businessmodellen som finnes, og antakelig den enste som vil fungere på sikt. I Sermo ser vi enkelt på det: Desto mer omverdenen vet om oss, hvordan vi jobber, hva ting koster, hvem vi jobber med, hvem vi snakker med, hvilke prosjekter som har gått bra, hvilke som ikke har fungert osv, jo mer selger vi. Så enkelt som det. Nå er vi et nisjebyrå som ikke har alle fasetter i tilbudet vårt, men allikevel vil alle byråer, uansett tjenesteomfang, tjene på dette.

Åpenhet i kommunikasjonsbransjen handler ikke om tre betente politiske saker og overganger. Min mor tror jeg er journalist og lager brosjyrer de dagene jeg ikke påvirker Jens Stoltenberg eller oppdaterer intranetten. Ingen vet egentlig hva vi driver med. Det er en hel symfoni av morsomme, kjedelige, vanlige, kule prosjekter, jobber, råd, strategiprosesser og møter. Vi forteller bare ikke om det.

Sammen for livet

Som jeg sa i et kort innlegg under debatten i gÃ¥r: La oss som bransje gÃ¥ sammen og lage tidenes kommunikasjonskampanje – for oss selv – av oss selv. Med NIR og Kommunikasjonsforeningen i spissen. Fortell alle de smÃ¥, rare og morsomme historiene som aldri kommer frem. Fortell om hvem vi jobber med (hvis det er greit for kunden). Ikke nødvendigvis hva vi jobber med, men hvem vi jobber for.

Det er vi i bransjen som må påvirke politikerne til å få gjennom et lobbyregister, ikke omvendt. La oss snakke med folk på gata og høre hva de vet om oss, for deretter å lukke gapet mellom oppfattelse og virkelighet. La oss vise de gode casene. Vi trenger ikke gå så langt i selvdiggeriet som reklamebransjen, men vi kan lære litt.

La oss komme ut av forsvarposisjonen vi er i nå, ta ballen, og holde den i laget en stund.  Bli komfortable med den, finne medspillerne. Det er morsomt, det. Fint å se på er det også. I tillegg fører vi kampen. Vi skaper sjansene. Og vi vinner til slutt!

Her er hele debatten fra i går:

(Foto: KG Sand Soccer på Flickr/CC-BY-2.0)