V�re tjenster gj�r din bedrift i stand til � bli en del av den nye mediehverdagen!

Dette er en kladd til debattinnlegg om utkastet til ny statlig kommunikasjonspolitikk. Det er tenkt som hovedinnlegg i Dagens Næringsliv. Vi tar gjerne innspill før vi sender den inn, enten det gjelder formuleringer eller innhold!

Innlegget her blir forresten også postet på bloggen til NONA, bare for å få flest mulig innspill.

Hei, Staten, hører du meg?

”Vi skal ha aktiv dialog med innbyggjarane både på tenesteutvikling og politikkutforming,” lover Heidi Grande Røys i forordet til ny statlig kommunikasjonspolitikk, som nå er ute til høring. Viljen til dialog er forbilledlig. Dessverre gjør resten av dokumentet lite for å sikre at dialogen gjennomføres.

For selv om navnet er endret fra ”informasjonspolitikk” til kommunikasjonspolitikk, bygger også det nye dokumentet på en tradisjonell PR-tankegang. Det handler om budskap som skal ut til folket. At folket, borgerne, skal få bli informert om sine rettigheter, plikter og muligheter til påvirkning.

Ikke et eneste sted skisseres rutiner for at staten skal lytte.

Ny teknologi og sosiale, internettbaserte medier har åpnet en ny verden av dialog for nettbrukerne. Og nettbrukerne, det er 70 prosent av oss hver dag. 99 prosent av nordmenn har tilgang til internett i bredbåndshastighet hvis vi ønsker det. Det, kombinert med framveksten av sosiale medier som blogger, Twitter og Facebook, har oppdratt nordmenn til å bli moderne nettbrukere: Vi vil bidra. Vi vil mene noe. Vi forventer å bli hørt. Grunnen til dette er selvfølgelig at det ikke er medier som er sosiale, men vi, innbyggerne.

I et demokrati står staten til tjeneste for innbyggerne, deg og meg. Det er vi som velger våre ledere. Staten eksisterer på grunn av oss. Så vi vil ikke bare bli informert om våre rettigheter, vi vil aktivt bli bedt om å bidra til å forme samfunnet vi er en del av. Sosiale medier senker terskelen for å ytre seg. Det er mulig for Ola og Kari å si sin mening om barnehagepolitikken eller hvor vanskelig det er å få plass til mamma på aldershjem. De sier det, faktisk, på bloggene sine eller i Facebook-statusen sin. Men de kommer aldri til å forfatte en formell høringsuttalelse til et statlig politisk forslag.

Derfor er det skuffende at utkastet til kommunikasjonspolitikk ikke inneholder rutiner for å lytte til borgerne, for å engasjere innbyggerne til dialog og idédugnad. Teknologisk er det fullt mulig å lytte til nettsamtalen. Det bør staten gjøre, for å finne ut om borgerne mener myndighetene gjør en god nok jobb. I tillegg kan sosiale medier bidra til økt engasjement om viktige saker. Man kan mobilisere, be om innspill, sende lenker og lage nettbaserte opprop. Denne mobiliserende kraften burde staten virkelig jobbe for å få del i. Departementer og statsorganer forvalter tross alt det hver og en av oss burde bry oss aller mest om: Samfunnet vi er en del av.

Det merkelige er at staten egentlig vet bedre. De lytter allerede. Regjeringen og flere departementer bruker Twitter, kommuner og fylkeskommuner har god erfaring med Facebook. Statsråd Grande Røys selv var nylig svært stolt over boka ”Delte meninger”. Den handler om delingskulturen på nett, og er lansert som en kombinert bok og blogg.

Så problemet er ikke at staten ikke prøver. Problemet er at viljen til å lytte ikke blir nedfelt i det politiske styringsdokumentet. Når noe ikke er pålagt, blir det frivillig. Da er det avhengig av ildsjeler. Det blir ikke systematisk. Og før eller senere går det i glemmeboka.

Bloggen knyttet til den nye kommunikasjonspolitikken er et eksempel. Den ble lansert 31. mars, og der blir du og jeg oppfordret til å komme med innspill. Det er det flere som har gjort. Men de som har ytret seg og kommet med forslag til forbedringer, får ikke svar. Siden 14. april har ikke departementet svart de mange som har ytret seg. Hvis de som skrev inn, fikk en indikasjon på at noen lyttet og tok innspillene med seg videre inn i politikkutformingen, ville de kanskje bli enda ivrigere på å komme på gode ideer.

Kommunikasjonspolitikken bør bli oppdatert med klare rutiner for å lytte til folket, legge til rette for at borgerne skal få si sin mening og ikke minst verdige dem et svar når de faktisk engasjerer seg i staten sin. Først da kan dette dokumentet bli et skikkelig styringsverktøy for hvordan staten skal forholde seg til borgerne – ikke et skriv om hvordan offentlig sektor skal hegne om sitt eget omdømme.