Jeg er ikke i tvil om at Facebooks nyheter både vil gi muligheter og utfordringer for selskapers profilering, ikke bare i sosiale medier, men på nett generelt. At det (igjen) vil bli stilt spørsmål rundt personvern er jeg heller ikke i tvil om.

Hvordan tror du “nye” Facebook vil påvirke nettbrukerne der ute?

Diskusjonen rundt WimpGate og den mye omtalte ansettelsen/av-ansettelsen av Desiree Karlsen da hun tvitret om sitt syn på Paradise Hotel gjør det bare enda tydeligere at mange bedrifter trenger å oppdatere rutinene sine for sosiale medier. Men det er én sektor man sjelden hører noe om i disse undersøkelsene og mediesakene: den offentlige.

Spesielle utfordringer i offentlig sektor

Vi har holdt en rekke kurs i sosiale medier gjennom Kommunikasjonsforeningen. Der har vi hatt mange deltakere fra offentlig sektor. Og det slår så godt som aldri feil: Det er representanter for offentlig kommunikasjon som etterlyser retningslinjer, regelverk, en hvilken som helst rettesnor for hvordan de skal håndtere sosiale medier.

Det er viktig at offentlig sektor tenker gjennom dette. Ikke minst fordi offentlig sektor møter noen helt spesielle problemer og utfordringer i sin kommunikasjon med omverdenen:

• Ansatte har selvsagt ytringsfrihet i sosiale medier. Men kan det få konsekvenser for dem på jobben?
• En saksbehandler blir beskyldt for inhabilitet fordi h*n er perifer Facebook-venn med en part i en klagesak. Hvordan håndterer vi det?
• Er det ok for en lærer å bli Facebook-venn med elevene sine? Eller for en sykepleier å kommentere på bloggen til pårørende i psykiatrien?
• Hvordan forholder henvendelser vi får i sosiale medier seg til lovverk som offentlighetsloven og arkivloven? Hvordan kan vi sikre demokratisk gjennomsiktighet og etterrettelighet i vår aktivitet i sosiale medier?

Trenger vi en policy?

Egentlig burde det ikke være nødvendig å utvikle spesielle retningslinjer for sosiale medier. Det er stort sett snakk om å bruke sunn fornuft. Og det er dessuten viktig å ikke se på sosiale medier som noe nytt, enestående, spesielt eller unikt som krever helt egne regler og kjøreregler. Vi har allerede personalhåndbøker, kommunikasjonsstrategier og andre dokumenter som sier mye om kommunikasjonen vår. Det viktigste er å oppdatere disse.

Men i en overgangsfase kan det være behov for en presisering om at den nye teknologien faktisk er noe vi må forholde oss til. At Facebook, Twitter og andre verktøy faktisk er en del av arbeidshverdagen og ikke bare leketøy. At utfordringene med habilitet og taushetsplikt vi møter hver dag, også gjelder på nett.

I offentlig sektor er det også viktig at et eventuelt policy-dokument bidrar til en forståelse av hvorfor vi velger å bruke sosiale medier. Det er nemlig ikke sånn at alle sitter og brenner etter å få slippe til for å kommunisere på nett. I en del tilfeller trengs et sterkt dokument for å gi de ansatte trygghet nok til å tørre å slippe seg ut i de sosiale mediene på jobbens vegne. Enkelte ting føles rett og slett tryggere når du har fått opplæring i spillereglene.

Noen foregangskommuner

Heldigvis skjer det mye positivt i det offentlige Norge om dagen. Alf Tore Meling har skrevet fint om kommunal aktivitet i sosiale medier på Kuttisme-bloggen. Og mange virksomheter har fått på plass retningslinjer for egen bruk av sosiale medier:

Vi har tidligere skrevet positivt om Kongsvinger kommunes aktivitet på nett. Bloggen deres er fortsatt verd å følge med på. Der har de også skrevet om sitt forhold til retningslinjer. Kongsvinger har lånt inspirasjon fra Pål Hivand og Bærum Beta i dette arbeidet; Hivand har vært en foregangsaktør i offentlig sektor lenge.

Hvordan tenker dere andre fra offentlig sektor på dette med policy for deltakelse i sosiale medier? Har noen av dere gjort noe lurt for å håndtere habilitets- og arkiveringsproblematikk? Her er vi nysgjerrige, og vi får stadig spørsmål på kurs, så vi håper dere deler deres erfaringer med oss.

Det er også mye myndigheter kan bruke sosiale medier aktivt til. Det har vi nevnt i et tidligere innlegg på bloggen vår.

Men det stopper ikke der. The Today Show hadde eget innslag på amerikansk frokost-TV, sett av millioner av amerikanere.

Og kanskje det kuleste av alt er at Microsofts store søkemotor Bing, kjører curlinggutta som bakgrunn. Som i følge The New York Times er “The Talk of the Town”.

USAs største avis USA Today klarer heller ikke å dy seg, og i alt har vi funnet over 5.000 store saker rundt om i verden. I tillegg har alle de store nyhetsbyråene som Reuters og AP laget saker, så det finnes antakelig notiser i et titalls tusen lokalaviser og TV-stasjoner rundt om i verden også.

I tillegg engasjerer tusenvis av bloggere seg og lovpriser bukse-stuntet.

Nå gjenstår det bare å bruke buksene for alt det er verdt, og vinne et OL-gull! Da vil det bli mange curlere fremover.

Oppdatert: Nå blir de sponset også (VG)

Onsdag 20. januar arrangerer Trondheim Markedsforening Frokostmøte med “2010 – året for engasjement” som tittel. Der var det over førti påmeldte i løpet av to timer. Se oppsummering her: http://www.tmf.no/tmf-frokostmøte-2010-aret-for-engasjement/

Samme dag går PROMOTrøndelag-konferansen av stabelen hvor blant annet sosiale medier står på programmet . Og ikke nok med det,  torsdag 21. januar kjøres det kræsjkurs i sosiale medier, der påmeldingen er så stor at det nå er satt opp et ekstra kurs.

Det er fremdeles mulig å melde seg på PromoTrøndelag. Det er en konferanse med fokus på anvendelse av digitale medier innen opplevelsesnæringene (reiseliv, kunst, kultur, og kreative næringer).

Konferansen ønsker å synliggjøre det mulighetsrommet som digitale medier gir, samt koble teknologi- og innholdsleverandører mot opplevelsesnæringene.

I år er konferansen utvidet med en ekstra dag for workshops/kurs for å gå dypere inn i det praktiske for de som ønsker det. Arrangører er VRI Trøndelag, AVarenaNorway og Næringsforeningen i Trondheim.

Mer informasjon, program og påmelding se:
http://www.promotrondelag.no

Foto: Grafikk: Tom Byermoen

Likevel tvinger det seg frem et spørsmål. Kan blogger, Twitter, Facebook og You Tube, ungdommens egne kanaler, tvinge frem nye politikere på lokalplanet? Nye medier er definitivt ikke gubbenes hjemmebane, og mange har spådd (inkludert meg selv) at  sosiale medier vil påvirke mange kommunevalg om to år. Jeg tror fremdeles at Internett vil ha større påvirkning på neste valg enn ved årets stortingsvalg. Det minst to grunner til det; kommunevalgene er mer personfokuserte og mobilisering på enkeltsaker er viktigere enn på riksplan. Derfor er jeg overbevist om at vi i mange kommuner vil se mobilisering for/mot enkeltpolitikere og enkeltsaker som vil endre sammensetningen i kommunestyret. Men det har vi jo sett før ogsåt, bare gjennom andre kanaler.

Jeg tror imidlertid ikke vi vil se at mobilisering for flere kvinner og yngre politikere som vil få noe særlig gjennomslag. Til det er partiene fremdeles for sterke og nominerer hvem de vil, og gir dem lønn som (u)fortjent. Men jeg tar gjerne feil. Der jeg kan ta feil er angående kvinnene, de kan klare å mobilisere. Men at det skal kunne påvirke valget i mange kommuner er nok dessverre ønsketenking..

Etter et kvarters stillhet satt Thomas, Fredrik og jeg oss ned for å se på alternativene – det var helt åpenbart – vi måtte fortsette det vi hadde startet og brant for. Sermo Consulting var allerede i støpeskjeen. Jeg flirer i skjegget når jeg tenker på arbeidsnavnet vi hadde – JET PR (forkortelsen for Johnsen, Eriksen og Tangen).

Pangstart
En god blanding av dyktighet, flaks og god timing gjorde at vi fikk en forrykende start. Vi bestemte raskt at vi måtte snu medieoppmerksomheten rundt nedleggelsen av GCI og gikk ut offensivt med beskjeden om at vi satset videre før vi hadde etablert noe som helst. Deretter tok vi frem esset i ermet. En undersøkelse om norske bedrifters bruk av sosiale medier gjort sammen med Cision dundret inn på en dobbelside i DN og spredde seg raskt på nett.

Den offisielle etableringen i Brønnøysund skjedde 1. november og i dagene som fulgte ble alle partnerne, én etter én, ringt opp av spalten “På nattbordet” i DN – Thomas, Fredrik og undertegnede (i omvendt rekkefølge ). Tror ikke det er mange selskaper som har hatt alle ansatte (på det tidspunktet) profilert der.

Intens jobbing
Selv om drømmen om å etablere noe eget var blitt en realitet tok hverdagen oss raskt igjen. 15 timers dager uten lønn for alle mann måtte til å for å jobbe inn nye kunder, etablere sosiale medier som fag i kommunikasjonsbransjen, arbeide frem tjenester og arbeidsmetodikk, og ikke minst utføre de daglige prosjektene sammen med kundene som hadde valgt å satse på oss fra starten. Men det var verdt det!

Lønn for strevet fikk vi raskt i form av en åpenbar hunger etter akkurat vår nisjekompetanse i markedet. “Alle” snakket plutselig om sosiale medier, dialog, Twitter og Facebook. Samtidig var finanskrisen i full gang og markedsbudsjetter måtte kuttes kraftig. Det var på tide med en mer moderne, målrettet og kostadseffektiv måte å drive sin kommunikasjon på for landets mange bedrfiter, organisasjoner, departementer og etater.

Sosiale medier på kartet
Det er ingen tvil om at vi, sammen med noen andre dedikerte sjeler, blant annet i Colt, har klart å sette faget som handler om sosiale medier som en naturlig del av kommunikasjonsfaget og markedsmiksen forøvrig på kartet for alvor det siste året. Gjennom en mengde foredrag, undersøkelser (om journalister og Twitter f.eks.) arrangementer som Us Now og Online Spotlight, mediedebatter (den med Aabø og Kokkvold som høydepunkt), samt hundrevis av kurs og workshops har vi vært med på å endre oppfattelsen fra noe man bruker privat til noe som er viktig og nødvendig også på jobben. Det er vi stolte av!

Voksekramper og gledesrus
Suksess kommet ikke uten litt smerter, og etterspørselen har til tider vært større enn vi klarte å levere. Et luksusproblem kan man si, men det må også håndteres. Løsningen ble Twitter. Der fant vi noen av de beste ansatte en arbeidsgiver kan tenke seg. Inn fikk vi Rikke fra Burson-Marsteller, Christina (en av de beste på kullet) fra BI, Ingeborg fra Institutt fra journalistikk (som ble kjent som første ansettelse via Twitter) og Arnt fra Recommended reklamebyrå (og Norges ivrigste tvitrer). I tillegg utvidet vi vår frilanserstab med kjernekarer og verdensklassetalenter som blant annet Designer-Markus.

Der fant vi også  det som skulle bli Sermo Consulting Sweden. Peter Einarsson & Co hadde etablert et parallellunivers hos broderfolket og vi fant raskt ut at vi skulle “join forces”. Og vips var vi 10 personer i Sermo Consulting i løpet av et halvt år – og vi var nordiske…

Historien i tall
Det første kapittelet i vår utrolige reiseskildring er skrevet og for at ikke dette innlegget skal bli på flere sider, vil jeg forsøke å oppsummere resten av det første året i tall her til slutt.

113 har søkt jobb hos oss
4 har fått jobb så langt (flere vil få det)
629 innkommende telefoner fra mulige nye kunder er besvart
0 utgående telefoner til mulige nye kunder
47 nye kunder har kommet inn (Blant annet Color Line gjennom stor pitch)
102 prosjekter gjennomført

378 personer er kurset
2.683 personer har hørt oss på foredrag
189 personer har gjennomført egen workshop

159 blogginnlegg skrevet
612 kommentarer mottatt
53.976 besøkende på bloggen

29.554 mottatte e-post
18.326 besvart

2.231 venner på Facebook
39.782 følger oss på Twitter

Tusen takk til alle som har bidratt til et så begivenhetsrikt år, alle kunder som har stolt på oss, alle kontakter vi har knyttet til oss, alle som har hørt oss snakke om faget og alle som  hjulpet oss med å gjennomføre prosjekter. Dette er bare starten!

I sin gjestekommentar i Søndags-VG setter Per Valebrokk generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, pressens Peer Gynt, grundig på plass. Det er tydelig at det sitter mange ved det bordet; der Kokkvold og andre jamrer sine holdninger til journalistikken.

Valebrokk:«Nei, jeg gjør ei!»
Kokkvold: «Nå, så bann på det er sant!»
Valebrokk: «Hvorfor banne?»
Kokkvold: «Tvi, du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!»
Valebrokk: «Det er sant – hvert evig ord!»

Kanskje var Ibsen fremsynt i sin åpning av Peer Gynt, der han på en usedvanlig passende måte klarer å oppsummere Per Valebrokks kulminasjon av Twitter-debatten som har rast den siste uken i Journalisten, Kampanje, E24, en rekke blogger og ikke minst på Twitter selv. En debatt som ble startet med at undertegnede skrev et motinnlegg til Jarle Aabøs ti antibud til bruk av Twitter.

«Det kan i virkeligheten aldri bli mediebedriftenes primæroppgave å tilfredsstille publikums behov,» har Kokkvold skrevet i en kommentar i Dagens Næringsliv. Og han lurer på hvorfor annonseinntektene har sviktet i de trykte mediene den siste tiden?

Får oss på innsiden
I følge Kampanje mener Kokkvold også at pressefolk ikke skal mene noe som helst. Til unnsetning kommer Valebrokk med deilige og kloke motspill som: «Debattfora, blogger og sosiale medier som Facebook og Twitter fører leseren og redaktøren nærmere hverandre», «Twitter er full av pressefolk fordi det er en god mulighet til å gi og få informasjon», «På Twitter betyr raushet og åpenhet alt. Den som gir, den får» og ikke minst: «Twitter handler ikke om å digge seg selv, men det handler definitivt om journalistikk».

Det siste året har nyhetsbildet vært mer fylt av Twitter-stoff enn mye annet. Som Valebrokk så sant påpeker, har denne kanalen i tillegg både vært nyhetsledende og grensesprengende i mange saker. Den har fått oss på innsiden der ingen journalister er eller får tilgang. Det er her «dagens medievirkelighet preges og skapes”.

Kokkvold og hans likesinnede er Peer Gynt i et nøtteskall. En liten porsjon av Gynts kjærlighet Solveig representerer godt Valebrokk (og for så vidt undertegnede). Tålmodighet skal til for å få til endringer. Motsetninger skal til for å få til en god debatt. Som i diktene og eventyrene er det stort sett de som tør å gjøre noe nytt og annerledes som vinner. Så også i denne debatten.

Journalistikken utvikler seg
Derfor er det på tide å løfte den opp noen hakk. Det handler ikke om Twitter. Det handler om utvikling og en naturlig evolusjon av journalistikken og kommunikasjonsfaget for øvrig.

Det er lett å miste perspektivet på hva utviklingen mot dialog på internett nødvendigvis må ha å si for journalister og kommunikasjonsrådgivere. Jeg har skrevet og sagt det utallige ganger de siste årene, men jeg gjentar det gjerne igjen. Det handler ikke lenger om deg, men om dem. Det handler ikke om teknologi, men om kommunikasjon. Sosiale medier er ikke en ropert, men et høreapparat. Og kanskje det viktigste av alt — det er ikke lenger «vi» folk er opptatt av, men «jeg».

Målet er ikke å kontrollere samtalen, målet er å muliggjøre, inspirere, lære og ikke minst engasjere. Dette gjelder i aller høyeste grad også i journalistikken.

Endrer perspektiver
Med dette perspektivet bør nok Kokkvold gjøre seg noen nye tanker om hva fremtiden for faget bringer. Hva skal til for at han kan finne sin Solveig. Det er ikke noe nytt med sosiale medier, sosiale nettverk eller debattfora. Vi har alltid snakket sammen. Men nå er plattformen Internett som kommunikasjonsfasilitator her, tilgjengelig for alle, hele tiden; journalister, bedrifter, organisasjoner, privatpersoner og politikere. Viktigst av alt – det endrer en del perspektiver for alle, enten man vil eller ikke.

Enig blir de nok aldri, Per og Per. Som Martine Aurdal uttalte i Kampanje: «Vi får være enige om å være uenige».

Så avslutningsvis håper jeg Per (Valebrokk) får siste ordet: «Vi treffes på siste korsveien, Per (Kokkvold); og så får vi se om —; jeg sier ikke mer»

Ruller videre
På Dagbladet  har de tatt tak i vitsestorm mot Kokkvold
Kampanje refererer også til samme sak

Sammen med Cision har Sermo Consulting (som ikke er et mediebyrå selv om DN har kalt oss det) gjennomført en undersøkelse om norske journalisters bruk av mikroblogger. Og halvparten av de spurte journalistene har brukt eller bruker Twitter. Undersøkelsen gjengis i Dagens Næringsliv i dag, sammen med flotte intervjuer med Eugene Brandal Laran i Dagbladet og Martin Grüner Larsen i Klassekampen. For den som lurer på mer, tenkte jeg å refere resultatene her.

Flest lokaljournalister

Kort om undersøkelsen først: 132 journalister og redaktører har svart. 82 av dem oppgir at de hovedsakelig jobber med lokalnyheter. De øvrige fordeler seg relativt jevnt på kultur, politikk, innenriksnyheter, kommentar/debatt og andre fagområder. Undersøkelsen ble gjennomført i midten av juni 2009.

28 prosent sier de både har skrevet i og lest mikroblogger, mens 22 prosent har lest en mikroblogg. Nøyaktig 50 prosent har aldri verken skrevet i eller lest mikroblogger (alle de spurte besvarte spørsmålet). Og bare 13,6 prosent av de spurte avviser blankt at de vil bruke mikroblogger i framtida – mens 24 prosent sier de definitivt vil bruke mikroblogger og 62 prosent er usikre (66 av de spurte besvarte spørsmålet).

Blant mikrobloggerne er det Twitter som er fullstendig dominerende – halvparten av de som som svarte, oppgir å ha en Twitter-profil. Én bruker Jaiku, én bruker FriendFeed, og i tillegg er det en Origo-bruker blant de spurte. 48 prosent har ingen mikroblogg-konto. (77 svarte på dette spørsmålet.)

Research, ideer og leserkontakt

Så hva bruker de Twitter til? Det meste, hvis vi skal tro undersøkelsen.

• Research: 30 prosent
• Tilbakemelding fra leserne: 12 prosent
• Få ideer til artikler: 23 prosent
• Få kontakt med kilder, gjøre intervjuer: 13 prosent
• Markedsføre seg selv/bygge merkevare: 17 prosent
• Finne ut hva mikroblogger er: 28 prosent
• Bygge nettverk med andre journalister: 15 prosent
• Privat bruk: 29 prosent
• Annet (stort sett: “bruker ikke”): 32 prosent

(103 av de spurte besvarte spørsmålet)

Synes Twitter er sladder

Hva synes mediefolket om innholdet på Twitter? De deler seg pent på midten. 48 prosent er helt eller delvis enig i påstanden “mikroblogger brukes til å dele private meldinger og sladder, og er ikke interessant”. Samtidig sier 62 prosent seg helt eller delvis enig i påstanden “flere journalister vil bruke mikroblogger”, og 39 prosent er helt/delvis enig i at “mikroblogger vil bli stadig viktigere for journalistisk research”.

Hva betyr så dette for oss?

I kommunikasjonsbransjen er journalisters bruk av Twitter verd å merke seg, av to grunner.

1) Journalister har en tendens til å være “early adopters” og tilegne seg nye vaner før resten av befolkningen gjør det. Det så vi med Facebook i 2007, og tendensen ser ut til å gjenta seg med Twitter. Journalistene kommer først, folket kommer etter. Delvis kan dette skyldes at journalister stort sett er nysgjerrige og teknologisk oppdaterte mennesker. En annen årsak kan være at journalister elsker å skrive om det de selv er opptatt av (Sesams nyhetssøk gir 8900 oppslag på “Twitter” hittil i år). At mediene skriver om sosiale medier, pirrer interessen i befolkningen for øvrig.

2) Mikroblogger er et fint verktøy for kontakt med journalister. Kontakten blir mer uformell og dagligdags, og det er en fin måte både for kommunikatører, næringsliv og offentlig sektor til å tipse, kommentere og diskutere med journalister på. Denne bloggposten fra Todd Defren sier det egentlig fint: Det er ikke viktig om kunden er klar for sosiale medier – tradisjonelle medier er klare. Det er ikke nødvendigvis bedre eller annerledes enn tradisjonell mediekontakt, men et supplement. Og vi ser at de som er gode på sosiale medier, lett får gjennomslag i tradisjonelle medier, som Stormberg.

(Og det burde nesten være unødvendig å nevne, men journalisters twitterbruk tilsier også at personer av offentlig interesse skal være litt forsiktige med hvordan man ordlegger seg på Twitter. Vi antar at FrPs Jørund Henning Rytman har lært.)

Saken gjengis også i Propaganda og i Kampanje.

Twitter gikk ned under semifinalen, og kokte under finalen. #eurovision var på topp fem av “trending topics” gjennom hele helgen og “Norway” var innom lista ved flere anledninger. Du kan fortsatt følge samtalen.

På YouTube er sangen “Fairytale” den mest sette både i dag og denne uken, og det er kommet nærmere 10 000 nye “views” per minutt nå den siste tiden. 600.000 har allerede sett den bare i dag! Det er over 3000 videoer av gutten ute nå, og flere har godt over millionen sett. Den mest sette har rundet tre millioner visninger og har 20 000 kommentarer.

Click here to view the embedded video.

På Facebook har det kommet 13.500 nye medlemmer av fansiden siste time, og MySpace-siden til Rybak har rundet en halv million profilvisninger.

Og jeg minner om at finalen var på lørdag. Det kommer til å ta av mer. Det kan jeg love.

Du kan lese mer på Dagbladet, VG, NRK og TV2 her.

Derfor fikk jeg litt mental bakoversveis da jeg leste om Wall Street Journals nye intern-politikk for sosiale medier. Her blir journalistene advart mot å legge til kilder på vennelista si på Facebook. De får beskjed om å ikke diskutere/blogge om artikler som ikke har blitt publisert ennå, skrive noe om møter de har vært på, eller intervjuer de skal gjøre eller har gjort. Er du i tvil? Drøft bruken med redaktøren din.

Et skikkelig gufs fra 1990-tallet, dette. Hele saken minner om den norske debatten om hvorvidt journalister/kommentatorer kan eller ikke kan være “fan” av statsminister Jens Stoltenberg eller andre på Facebook. Og da ble det relativt greit avklart: Ja, sosiale medier kan og bør være arbeidsverktøy for journalister. Redselen for å avsløre et scoop eller en gravesak kan jeg for så vidt forstå – men jeg tror ikke en eneste journalist som sitter på en eksklusiv sak trenger å ha en regel for ikke å tvitre om det. Har du en kilde som bør holdes hemmelig? Ja, da klarer du selvsagt det uten å nedfelle prinsippet i lovs form.

Sosiale medier blir effektive verktøy først når du tar i bruk potensialet til brainstorming, innspill, kildesøk og lignende. Som kollega Rikke har funnet ut er det lite et godt nettverk på Twitter (f.eks.) ikke kan hjelpe deg med.

Så jeg vil heller refere lista til Patrick Thornton på fabelaktige BeatBlogging.org om hvordan journalister kan (bør?) bruke sosiale medier:

• Vær ærlig, åpen, tilgjengelig og gi innsyn i arbeidsprosessen din. Dette vil gi deg flere kilder, terskelen for å ta kontakt blir mye lavere.
• Bruk vettet! Du har gode journalistiske reflekser etter noen år som reporter, disse hjelper deg godt i gang på nett.
• Bygg et så stort nettverk som mulig ved hjelp av sosiale medier.
• Diskuter gjerne saker du jobber med. Inviter til dugnad, engasjer publikummet ditt og la dem hjelpe deg. Kanskje sitter de på fakta, lenker eller annen informasjon du ikke har.
• Vær menneskelig. Vær ekte. Vis at også journalister har sjel.

Litt nysgjerrig nå: Har norske redaksjoner opprettet interne retningslinjer for sosiale medier? Er det behov for det? Eller prøver vi oss fram?