Vi er nå en del av Isobar. Besøk oss på www.isobar.no

Vre tjenster gjr din bedrift i stand til bli en del av den nye mediehverdagen!

Innlegg tagget med ‘DIFI’:

Det som mangler i “Veileder i sosiale medier for forvaltningen”

Skrevet av den 22. november.

For et par uker siden lanserte Difi den offentlige “Veileder i sosiale medier for forvaltningen” i et frokostmøte på Litteraturhuset i Oslo. Nå har jeg omsider tid til å reflektere litt rundt den også.

Faksimile av veilederen

Faksimile av veilederen

Først og fremst: Jeg er veldig glad for at Difi lager dette hjelpedokumentet. At jeg mener at det offentlige bør være til stede i sosiale medier, kommer neppe som noen overraskelse for den som har fulgt Sermo-bloggen en stund. Som borger bryr jeg meg om å ha en stat som kommuniserer med meg på mine premisser.

Viktig hjelp

Derfor er veilederen viktig og riktig; den bygger trygghet rundt det å tørre å være til stede på plattformer der brukerne, ikke etaten, har kontrollen. Veilederen er god fordi den formidler en positiv grunnholdning til de sosiale mediene og gir eksempler på kommuner, fylker, statlige organer og departementer som tør og prøver.

Den gir refleksjonsgrunnlag for noe mange synes er vanskelig, for eksempel det noe diffuse skillet mellom privatliv og offentlig sfære på nettet. Personvern og informasjonssikkerhet problematiseres. Arkivlov og offentlighetslov berøres. De vanskelige lovmessige spørsmålene behandles. Og det oppmuntres til å gi dem som skal kommunisere i sosiale medier relativt frie tøyler.

Så jeg gjentar meg selv, bare i tilfelle noen ikke hørte det i sted: Jeg liker at denne veilederen finnes. Og jeg mener det er veldig mye bra i den.

To viktige mangler

Men det er to (for meg) ganske åpenbare mangler ved veilederen. Og jeg håper Difi eller annen passende etat føler seg kallet og kommer på banen for å rette på det:

1) Behovet for å være profesjonell

Veilederen er lagt opp for å ikke skremme noen etater fra å prøve seg i sosiale medier. Og det er kanskje lurt. Dessverre er jeg redd staten gjør seg selv en bjørnetjeneste når Difi anbefaler å prøve og feile seg fram heller enn å vente til etaten har en klar strategi.

Hvorfor? Fordi befolkningen nå begynner å være så vant til å bli kommunisert med gjennom sosiale medier at toleransen for dårlig gjennomføring er vesentlig lavere enn for et år siden. Halve Twitter-Norge sitter klare til å peke nese til dem som driter seg ut. Det holder ikke bare å være i sosiale medier, man må mestre tilværelsen også.

Misforstå meg rett: Jeg tror ikke en offentlig aktør må være 100% fullbefaren før man oppretter en side på Facebook, en blogg, en Twitter-konto eller hva det nå måtte være. Men et minstekrav bør være at man kjenner sjangerkonvensjonene i den aktuelle kanalen. I tillegg er det greit med en plan for hvordan man redigerer sin arena, hvem som betjener den – og ikke minst: Hvordan man fyller den med interessant innhold.

2) Å bli valgt av publikum

Spørsmålet om innhold leder an til det jeg mener er den andre store mangelen ved veilederen: Den jobber så hardt med å avdramatisere sosiale medier overfor motvillige byråkrater at den glemmer publikum. Borgerne. Som de altså skal kommunisere med. Staten, det er oss.

Dessverre sitter ikke folk klare med “liker”-knappen og venter på å få lov til kommunisere med Landbruks- og matdepartementet på Facebook. Eller på å få høre hva Finnmark Fylkeskommune har å si på Twitter. Hvis vi skal like siden, se YouTube-filmen eller kommunisere på Twitter, må det jo være fordi vi ser en verdi i det. Da holder det ikke med en slags forlenget pressemeldingstjeneste.

Neste skritt i offenlig engasjement i sosiale medier må derfor bli en skole i kunsten å engasjere. Å henvende seg til borgerne på en måte som gjør at de skjønner at det offentlige driver med relevante ting. Slik renovasjonsetaten i Oslo har gjort, for eksempel. Det er neppe så  mange som brenner etter å “like” renovasjonsetaten. Kildesorteringsprosjektet, derimot, klarer vi osloboere fint å se at er relevant og interessant.

Veien videre

Så for all del, jeg mener veilederen i sosiale medier for forvaltningen har veldig mye bra for seg. Og det er viktig at den oppmuntrer til bruk av sosiale medier som noe positivt for det offentlige. Jeg er bare redd for at denne “slik lykkes du”-diskusjonen får for liten plass – og at det igjen fører til desillusjonerte offentlige kommunikatører som ikke umiddelbart ser nytteeffekten når de prøver seg i sosiale medier. Kanskje må de rett og slett knekke språk- og engasjementskoden først.

(Disclaimer: Både Landbruks- og matdepartementet og Finnmark Fylkeskommune har brukt meg som rådgiver/kursholder. De er fullstendig klare over hva jeg mener om henvendelsesformen deres i sosiale medier hittil. Derfor tør jeg også bruke dem som eksempel. Og forresten er jeg nevnt som bidragsyter i veilederen fra Difi også, bare så det er klart.)


4 Kommentarer

Svenskenes datatilsyn gir råd om Facebook

Skrevet av den 7. september.

Offentlig sektor er på full fart inn i sosiale medier. I forrige uke dukket Oslo kommune opp med betablogg, og kommunen er bare en av mange etater og instanser som nå utforsker om kommunikasjonen kan bli bedre med dialogbaserte verktøy.

Stoppskilt

Foto: James Emery på Flickr/CC-BY-2.0

Difis veileder for bruk av sosiale medier i forvaltningen er en indikasjon på at mange i offentlig sektor er usikre på sosiale medier og føler at de trenger hjelp. I dag har den svenske Datainspektionen lansert et nytt hjelpedokument: Personvern på Facebook.

Rydder opp i misforståelser

I veilederen går Datainspektionen gjennom de viktigste fallgruvene:

  • Hvilke regler som er satt i landets personopplysningslov
  • Hvem er ansvarlig for personopplysninger som blir publisert på Facebook, blogger og Twitter?
  • Hvilke personopplysninger har vi og har vi ikke lov til å publisere?
  • Hvordan organisasjonen plikter å informere om personvern i sosiale medier.

Jeg tror Datainspektionen er inne på noe riktig og viktig her. Personvern og det å ta vare på sensitive opplysninger er vanskelige greier. Offentlig sektor kommuniserer med brukerne på områder som er særlig utsatt hva angår personopplysninger, for eksempel barnehage/skole, eldreomsorg, barnevern, helse og psykiatri. Samtidig vil det å åpne opp for kommunikasjon med brukene på Facebook, det mest brukte sosiale mediet, kunne være et skritt på veien for å oppfylle kravet om åpenhet og inkludering av brukerne i statens kommunikasjonspolitikk.

Datatilsynet er viktig

Det norske Datatilsynet gjør en viktig jobb for å gjøre nordmenn mer bevisste på personvernet sitt. Slettmeg.no er en viktig tjeneste for den enkelte bruker som opplever at personopplysninger, bilder eller informasjon havner på uønskede steder på Internett.

Noen tilsvarende veiledning til offentlig sektor i arbeidet med sosiale medier, klarer jeg imidlertid ikke å finne på nettsidene til Datatilsynet. Nå tar jeg høyde for at siden for kommune, fylke og stat kanskje ikke er oppdatert eller hundre prosent enkle å finne fram på. Kanskje er dette også tema på ulike kurs tilsynet tilbyr det offentlige. Eller kanskje er jeg skikkelig dårlig til å leite på nett.

Norge bør komme etter

Men en slik veileder fra Datatilsynet til offentlige etater som begir seg ut i sosiale medier, tror jeg ville være et godt verktøy. For det første kan det gjøre personvernansvarlige og IT-sjefer med medgjørlige for kommunikasjonsavdelingene, som dermed kan oppfylle intensjonen i kommunikasjonspolitikken. I tillegg kan det sikre at sensitive opplysninger ikke havner på gale hender – noe det offentlige selvsagt ønsker å unngå. Og det kan gjøre kommunikatører modige nok til å kaste seg ut i det uten å være for redde for å gjøre feil.

Jeg heier på svenskene og håper norske datatilsynskolleger hiver seg rundt og koker sammen noe liknende!

(Men fortsatt er det meg en gåte hvorfor Datainspektionen tilsynelatende bare har gjort hjelpedokumentet tilgjengelig i PDF-format. Jaja, noe må vi jo ha å klage på!)

(Foto: James Emery på Flickr/CC-BY-2.0)

3 Kommentarer

Oslo kommune i beta – velkommen!

Skrevet av den 1. september.

Gruppen av norske kommuner som aktivt tar i bruk sosiale medier, blir lenger og lenger. Siste kommune ut er Oslo, som nå i månedsskiftet lanserer bloggen Oslo Beta. De har også kommet på Twitter.

Dermed føyer Oslo seg fint inn i rekken av kommuner som åpner opp for innspill og forteller om hvordan de har lyst til å bruke sosiale medier. Fra før er vi store fans av blant andre Bærum Beta, BetaTrondheim, Kongsvinger kommunes blogg og Utsira kommunes betablogg. Det er veldig moro å følge med på hvordan store og små kommuner håndterer nye former for kommunikasjon og dialog med innbyggerne. Dette henger også fint sammen med veilederen for sosiale medier i det offentlige Difi lanserte i forrige uke, den blogget jeg om da.

For oss som interesserer oss spesielt for offentlig kommunikasjon, skal det bli gøy å følge med mens Oslo jobber med strategien sin. Foreløpig virker Oslo Beta å være i startgropa, og jeg håper de fortsetter å utvikle profilen sin. Umiddelbart savner jeg blant annet muligheten til å abonnere via RSS (jeg fikk det til, da, WordPress-blogger har en tendens til å følge samme mal for dette, så du finner nyhetsstrømmen på http://oslobeta.wordpress.com/feed), men det er positivt med gode delingsmuligheter på de enkelte innleggene.

Velkommen skal Oslo være! Er det andre kommuner som blogger jeg burde følge med på? Tar gjerne imot tips og lenker!


2 Kommentarer

Staten anbefaler sosiale medier til offentlig sektor

Skrevet av den 24. august.

Difi lanserte i dag sin veileder for bruk av sosiale medier i forvaltningen. Dette er ikke et dokument som forteller de ulike enhetene innen byråkratiet hvordan de skal ta i bruk sosiale medier, men en anbefaling om at de bør se på mulighetene som finnes i nettsamtalen.

Skjermdump fra www.difi.no/sosiale-medier

Veilederen er nå i beta, det vil si at du og jeg kan komme med tilbakemeldinger fram til 23. september. Den endelige versjonen kommer dermed rundt 1. oktober i år. Jeg håper mange, mange tar seg tid til å lese, tenke og kommentere. Dette er et spørsmål om hvordan staten best kan kommunisere på en moderne måte for å skape et best mulig samfunn for deg og meg. Dessuten er det gledelig med tanke på statens kommunikasjonspolitikk at Difi faktisk ber om innspill fra publikum.

Før jeg kommenterer innholdet i veilederen, bør jeg gjøre oppmerksom på at jeg har vært involvert i Difis forarbeid til veilederen, og dermed neppe kan sies å være aldeles objektiv. Sermo-bloggen er også på listen over anbefalte lenker fra Difis side. Dessuten har jeg bare fått tatt en kjapp kikk på veilederen, så det kan tenkes at det kommer flere tanker fra meg når jeg har fått fordøyd innholdet litt.

Dette liker jeg ved veilederen:

  • Den gir en klar anbefaling om at sosiale medier er noe en offentlig etat bør vurdere å bruke.
  • Veilederen gir en innføring i hva sosiale medier er. Dette kan hjelpe etater og ledere som er i tvil om de tør å prøve. Å bygge trygghet rundt nye kommunikasjonskanaler er viktig.
  • Den er positiv og gir en innføring i hva de ulike kanalene kan brukes til.
  • Difi anbefaler alle virksomheter å tenke gjennom mulige fallgruver og vurdere om man trenger interne retningslinjer for sosiale medier. I tillegg forteller den hvilke elementer en policy eventuelt bør inneholde.
  • Etatene anbefales ikke å legge seg helt i brukernes hender, men å styre forventninger og gi klar beskjed om hvor tilgjengelig virksomheten klarer å være. Erfaring antyder at mange i offentlig sektor er livredde for å påta seg for mye arbeid og for å være nødt til å være tilgjengelig hele tiden. Derfor tør de heller ikke begynne å bruke sosiale medier. Så redd trenger man faktisk ikke å være.
  • Den behandler relevante spørsmål knyttet til offentlighet og arkivlovgivning.

Her ser jeg forbedringspotensial

  • Veilederen bør inneholde en klar anbefaling om å ta i bruk lytteverktøy for å orientere seg i samtalen på nettet. Det står at saksbehandlere, utredere og kommunikatører kan ha nytte av nettsamtalen, men hovedvekten er på å spre informasjon til befolkningen. Det er vel så viktig for offentlig sektor å bruke nettet for å gjøre seg kjent med hva som skrives og menes fra før. Jeg liker mantraet “klar melding inn” – det lærte jeg av Trond Viggo da han var barneombud i oppveksten.
  • Difi gir få råd om hvordan det man finner ut og erfarer gjennom sosiale medier kan blandes inn i byråkratiets daglige arbeid. Jeg tror det er viktig å se på sosiale medier som en ressurs for byråkratiet, ikke som enda en kanal å kommunisere i. Kollega Thomas har skrevet om hvordan vi tenker at utredningsarbeid kan gjøres bedre med sosiale medier, og det finnes sikkert andre gode ideer der ute.

Men viktigst: Gratulerer til Difi med god prosess så langt. Måtte innspillene bli mange og gjennomtenkte!


5 Kommentarer

Sosiale medier i staten – de trenger din hjelp!

Skrevet av den 11. mai.

Vi heier på alle initiativer der offentlig sektor viser at de vil bruke sosiale medier på en god måte for befolkningen og demokratiet. Jeg har tidligere blogget om spesielle utfordringer for det offentlige når det gjelder en policy for sosiale medier. Og fortsatt er det mange som famler. Senest i går stengte Halden kommune for bruk av Facebook for de ansatte.

Dette tar tydeligvis Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT, på alvor. De er i ferd med å utvikle en veileder for det offentlige i sosiale medier. Og nå ber de om innspill fra alle oss! Har du noen råd eller tips til staten og forvaltningen for hvordan deres ansatte kan ta i bruk sosiale medier til beste for oss alle? Hva må de tenke på? Er det i det hele tatt en grunn til å bruke sosiale medier? Gi dem innspill på den brennferske bloggen deres!

Personlig gleder det meg stort at forvaltningen åpner opp så tidlig i denne prosessen. Vanligvis blir ikke arbeidet med retningslinjer offentliggjort før prosessen er ferdig (her må vi nevne Bærum Beta som et hederlig unntak). Derfor håper jeg mange der ute vrir hjernene sine og hjelper dem til å bli best mulig.


4 Kommentarer

Hei, Staten, hører du meg?

Skrevet av den 22. juni.

Dette er en kladd til debattinnlegg om utkastet til ny statlig kommunikasjonspolitikk. Det er tenkt som hovedinnlegg i Dagens Næringsliv. Vi tar gjerne innspill før vi sender den inn, enten det gjelder formuleringer eller innhold!

Innlegget her blir forresten også postet på bloggen til NONA, bare for å få flest mulig innspill.


Hei, Staten, hører du meg?

”Vi skal ha aktiv dialog med innbyggjarane både på tenesteutvikling og politikkutforming,” lover Heidi Grande Røys i forordet til ny statlig kommunikasjonspolitikk, som nå er ute til høring. Viljen til dialog er forbilledlig. Dessverre gjør resten av dokumentet lite for å sikre at dialogen gjennomføres.

For selv om navnet er endret fra ”informasjonspolitikk” til kommunikasjonspolitikk, bygger også det nye dokumentet på en tradisjonell PR-tankegang. Det handler om budskap som skal ut til folket. At folket, borgerne, skal få bli informert om sine rettigheter, plikter og muligheter til påvirkning.

Ikke et eneste sted skisseres rutiner for at staten skal lytte.

Ny teknologi og sosiale, internettbaserte medier har åpnet en ny verden av dialog for nettbrukerne. Og nettbrukerne, det er 70 prosent av oss hver dag. 99 prosent av nordmenn har tilgang til internett i bredbåndshastighet hvis vi ønsker det. Det, kombinert med framveksten av sosiale medier som blogger, Twitter og Facebook, har oppdratt nordmenn til å bli moderne nettbrukere: Vi vil bidra. Vi vil mene noe. Vi forventer å bli hørt. Grunnen til dette er selvfølgelig at det ikke er medier som er sosiale, men vi, innbyggerne.

I et demokrati står staten til tjeneste for innbyggerne, deg og meg. Det er vi som velger våre ledere. Staten eksisterer på grunn av oss. Så vi vil ikke bare bli informert om våre rettigheter, vi vil aktivt bli bedt om å bidra til å forme samfunnet vi er en del av. Sosiale medier senker terskelen for å ytre seg. Det er mulig for Ola og Kari å si sin mening om barnehagepolitikken eller hvor vanskelig det er å få plass til mamma på aldershjem. De sier det, faktisk, på bloggene sine eller i Facebook-statusen sin. Men de kommer aldri til å forfatte en formell høringsuttalelse til et statlig politisk forslag.

Derfor er det skuffende at utkastet til kommunikasjonspolitikk ikke inneholder rutiner for å lytte til borgerne, for å engasjere innbyggerne til dialog og idédugnad. Teknologisk er det fullt mulig å lytte til nettsamtalen. Det bør staten gjøre, for å finne ut om borgerne mener myndighetene gjør en god nok jobb. I tillegg kan sosiale medier bidra til økt engasjement om viktige saker. Man kan mobilisere, be om innspill, sende lenker og lage nettbaserte opprop. Denne mobiliserende kraften burde staten virkelig jobbe for å få del i. Departementer og statsorganer forvalter tross alt det hver og en av oss burde bry oss aller mest om: Samfunnet vi er en del av.

Det merkelige er at staten egentlig vet bedre. De lytter allerede. Regjeringen og flere departementer bruker Twitter, kommuner og fylkeskommuner har god erfaring med Facebook. Statsråd Grande Røys selv var nylig svært stolt over boka ”Delte meninger”. Den handler om delingskulturen på nett, og er lansert som en kombinert bok og blogg.

Så problemet er ikke at staten ikke prøver. Problemet er at viljen til å lytte ikke blir nedfelt i det politiske styringsdokumentet. Når noe ikke er pålagt, blir det frivillig. Da er det avhengig av ildsjeler. Det blir ikke systematisk. Og før eller senere går det i glemmeboka.

Bloggen knyttet til den nye kommunikasjonspolitikken er et eksempel. Den ble lansert 31. mars, og der blir du og jeg oppfordret til å komme med innspill. Det er det flere som har gjort. Men de som har ytret seg og kommet med forslag til forbedringer, får ikke svar. Siden 14. april har ikke departementet svart de mange som har ytret seg. Hvis de som skrev inn, fikk en indikasjon på at noen lyttet og tok innspillene med seg videre inn i politikkutformingen, ville de kanskje bli enda ivrigere på å komme på gode ideer.

Kommunikasjonspolitikken bør bli oppdatert med klare rutiner for å lytte til folket, legge til rette for at borgerne skal få si sin mening og ikke minst verdige dem et svar når de faktisk engasjerer seg i staten sin. Først da kan dette dokumentet bli et skikkelig styringsverktøy for hvordan staten skal forholde seg til borgerne – ikke et skriv om hvordan offentlig sektor skal hegne om sitt eget omdømme.


4 Kommentarer

Hvordan bør statens kommunikasjonspolitikk se ut?

Skrevet av den 28. mai.

Fornyingsdepartementets utkast til ny statlig kommunikasjonspolitikk er på høring. Høringsfristen er 1. juli, og før den tid arrangerer departementet og DIFI en konferanse på Litteraturhuset 11. juni.

Vi skriver på en kronikk i forbindelse med høringsprosessen. Kommunikasjonspolitikken er for viktig til at det skal være en litt lukket, anonym høringsprosess, så litt oppmerksomhet er på sin plass. Og nå vil vi gjerne ha innspill! Legg igjen en kommentar i bloggen her, så kan vi komme med innspill på dugnad.

Staten trenger en politikk for å lytte, ikke bare kommunisere ut.

Staten trenger en politikk for å lytte, ikke bare kommunisere ut.

Vårt umiddelbare inntrykk: Staten prøver mye nytt innen nett og sosiale medier om dagen. Fornyingsdepartementets blogg og bok Delte meninger er et eksempel, departetmentets blogg for kommunikasjonspolitikken er et annet. Men dette reflekteres ikke i forslaget til kommunikasjonspolitikk. Utkastet er fullt av fine ord og rundt formulerte fraser om hva man bør og kan gjøre.

En klar policy på å engasjere befolkningen, be om innspill og tilby åpenhet i statlige prosesser må til. Ikke minst mangler utkastet rutiner for informasjonsinnsamling og å lytte til samtalen på nett. Høringsutkastet er forbløffende lite konkret.

Men hva synes dere?

(Foto av Flickr-brukeren Orange_Beard, brukt under en Creative Commons Attribution-lisens.)


5 Kommentarer