Synes vi trenger flere blogger som omhandler fag, ulike nisjer og diskusjon. Sermo-bloggen er et godt eksempel på en bidragsyter jeg gjerne følger med på. Stå på!

Sermo Consulting er medlem av bransjeforeningene NIR og INMA (IAB) og forholder oss derfor til deres etiske retningslinjer og deres internasjonale guide til sosiale medier.

NIR: http://tinyurl.com/yf6fb5g
INMA/IAB: http://tinyurl.com/yczwbgb

Takk for alle innspill.

I min verden er ikke dette området spesielt grått. Å bruke barn til å markedsføre produkter (fordekt eller ikke) direkte mot andre barn er noe vi unngår. Det er ikke engang særlig aktsomhet. Vi trenger ikke en blogguide for å forstå dette. Barn vil selvsagt alltid utsettes for reklame av ymse karakter, og på internett er det vanskelig å regulere akkurat hva. Norske kommersielle aktører og rådgivere (og andre voksne) mener jeg uansett bør være spesielt aktsomme når de opererer i segmentet under 18. Jeg føler ikke at dere er det, snarere tvert om – dette er et marked dere virkelig ønsker å få utnyttet.

Lovtekst vil naturlig ha krysningspunkter hvor ting kan være uklare. Dette avklares med rettspraksis og i lovforarbeid. Har du oversikt over dette? En blogguide som er helt frivillig og uten konsensus vil forøvrig ikke endre noe som helst (og med hvilken rett kunne den?).

Det er som jeg har sagt, helt ok å gi (spesielt ungdom) råd, tips og veiledning, men man skal være veldig veldig varsom med å indikere at kommersialitet i det store og hele er ok for unge. Det er nettopp det denne “bloggplakaten” bl.a. gjør. I dag fremstår den mest som et manifest på hvordan utnytte markedsverdien du har og/eller kan få uten engang å ta for seg aldersaspektet. Når man vet at folk over 18 gjerne begynner å kunne ta vare på seg selv – synes du selv dette virkelig er avklaring av gråsoner?

Kanskje Sermo og Thomas Moen bør lage en plakat for seg selv med etiske prinsipper først – hvis dere har noen – før dere forsøker å oppdra andre (evt andres barn). Etterhvert som denne saken utvikler seg, så står det nemlig mer og mer klart for meg at bransjen selv bør lage seg noen etiske retningslinjer. Det er åpenbart en mangelvare.

Hva gråsonen i markedsføringsloven angår, så kan jeg ta utgangspunkt i utdraget du refererer til, nemlig at det skal: “…vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.” Hva er “særlig aktsomhet” i praksis? Hvor går grensen? Hvordan håndheves dette rettslig? Dersom du ikke ser at dette blir en gråsone, så kan du jo bare se på hvor mange unge bloggere som sponses, uten at noe som helst skjer. Denne artikkelen i A-magasinet kan være et eksempel: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3381282.ece

Jeg synes absolutt at sponsingen av VOE rammes av denne loven, men ettersom det ikke er klart definert hvor grensen for “særlig aktsomhet” går, så fortsetter sponsingen av denne bloggeren og mange, mange andre.

En blogguide vil tjene to formål: For det første kan den hjelpe yngre bloggere til å utvikle en etisk bevissthet rundt de kommersielle sidene ved bloggingen. For det andre kan den tjene som en egenerklæring om bloggerens prinsipper, slik at leseren vet hvordan forfatteren forholder seg til sponsing og kommersielle bidrag fra utenforstående.

Det er selvsagt åpenbart for alle at jeg er totalt ignorant i forhold til den sponsing og aktivitet som skjer – og har skjedd – i denne delen av bloggosfæren og ellers i barns liv. Deilig at noen som har slik oversikt og innsikt som du har, makter å dele dine lange erfaringer med oss alle – og ikke minst sette oss som ikke kan så mye på plass.

Markedsføringsloven er etter min mening veldig klar på markedsføring mot barn. Kan du forklare meg i min uvitenhet akkurat hva som er i gråsonen?

§19 sier “Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.”.

Synes du sponsingen av f.eks. Voe og tilsvarende blogger ikke rammes av akkurat denne? Selv synes jeg det er et relativt grovt overtramp, og jeg er veldig forundret over at ikke foreldrene heller ser dette. I mine øyne vises det absolutt ingen aktsomhet, det er rå hensynsløs, kynisk utnyttelse av alle parter. Det er skremmende. Nesten like skremmende som at det virker som et PR byrå forsvarer slik praksis.

Men nå er jo Sermo sin åpenbare mangel på fagkunnskap på feltet sosial markedsføring noe jeg gang på gang overraskes av.

Rosabloggere er ikke ordentlige bloggere, og ordentlige bloggere respekterer ikke rosabloggere. Fordi de er sure. Eller noe sånt. Og selvsagt er disse to karikerte kategoriene i konflikt med hverandre. Selvsagt.

Og så er man tydeligvis forpliktet til å respektere rosabloggere. Fordi selv om de er overfladiske, så er de gode markedsførere. Eller noe sånt.

Selv har jeg ikke noe rosablogg-syn. De er der, og det lever jeg godt med. Men jeg leser dem ikke, slik jeg ikke leser en hel mengde publiserte tekster.

Å be meg respektere rosabloggere, blir som om jeg skulle be noen la være å publisere fordummende tekster.

Jeg er helt enig i at førsteutkastet av bloggplakaten trenger en grundig omformulering og at det må komme tydeligere frem HVEM denne plakaten (jeg foretrekker heller å kalle det en “guide”) angår.
Guiden handler om å bevisstgjøre bloggere og komersielle aktører hvilken rolle de har, og hva de burde ivareta ved sponsing av bloggere. Det er altså ingen som skal bestemme hva du velger å skrive om på din blogg. Men dersom du blir sponset med produkter og oppfordret av sponsoren til å skrive om produktet, så dukker det opp flere spørsmål som det ikke finnes klare retningslinjer for på dette tidspunktet. Burde bloggeren fortelle leserne at de er sponset? Kan de skrive negativt om produktet? Er det i det hele tatt ok å skrive om produkter bloggeren har fått gratis? Noen av bloggernes unge alder er også viktig, og dette har Thomas skrevet om tidligere her på bloggen. Det er mange slike spørsmål som fører til at jeg stiller meg positiv til en blogguide.

Til David Steinsland:

Da jeg skrev “her finnes ikke skrivefeil..” som et av mange typiske trekk ved “ordentligbloggerne”, så var det ikke for å ekskludere eller inkludere enkeltblogger. Skrivefeil rammer de fleste av oss, meg inkludert, selv om vi etterstreber perfekt norsk.

Når du sier at “ingen skal hindre noen som helst utvikling” så er jeg helt enig i dette, men synes ikke du også at en guide til ærlighet og åpenhet rundt sponsing av bloggere er en positiv del av bloggingens utvikling?

Når du videre spør om hvem som kan si at “ting skal være sånn og sånn, og ikke slik?”, så ønsker jeg å se en blogguide som gjør at bloggerne selv kan bestemme hvordan ting skal være. Mange unge bloggere har liten eller ingen erfaring med sponsing, så guiden burde gi dem råd om hvordan de kan håndtere en slik situasjon, slik at de selv kan ta avgjørelser de føler seg trygge på.

Du skriver så om Twitter:

“Nå har derimot Twitter mer gått i retningen av spam. Folk som retweeter alt mulig dem selv liker, til alle sine følgere. Jeg har overhode ingen interesse av å følge folk jeg ikke følger. Det sier vel seg selv.”

I mine øyne sier ikke dette seg selv. Grunnen til at folk retweeter andre er jo nettopp fordi de selv står inne for det som retweetes. Dersom du ikke interesserer deg for disse retweetene, så betyr jo dette at noen av de du følger har noen andre interesser enn deg. Da er det opp til deg om du vil fortsette å følge vedkommende. Sosiale medier handler jo om å dele:)

Hva vil du så kategorisere dere under? Ettersom dere selv har mer enn én skrivefeil, kan dere umulig gå innunder denne kategorien?

Poenget mitt er at ingen skal hindre noen som helst utvikling, enten det er kommersielt eller ikke. Hvem er egentlig stemmen til alle bloggere? Hvem kan si “ting skal være sånn og sånn, og ikke slik”?

Filtrer heller ut de bloggene som fatter din interesse. Alt annet vil jeg se på som unødvendig. Ta for eksempel Twitter. I starten var det meget interessant, da de som var på Twitter som oftest var folk med sterke meninger, og som de har tenkt på en stund.

Nå har derimot Twitter mer gått i retningen av spam. Folk som retweeter alt mulig dem selv liker, til alle sine følgere. Jeg har overhode ingen interesse av å følge folk jeg ikke følger. Det sier vel seg selv.

Skal det innføres reglement for blogger, stemmer jeg JA til et reglement på Twitter. Det er like usannsynlig som å vinne i lotto uten å ha tippet.